emelie

Det kan være vanskelig når folk ikke forstår, eller når de rett og slett ikke vil forstå. Det kan gjøre vondt verre, og til tider føles det litt håpløst. Noen ganger lar jeg være å si noe, bare fordi jeg vet personen ikke vil forstå. Jeg lurer fortsatt på hvorfor det skjedde. Det hadde jo vært fint å unngå det i fremtiden. Det sies at man blir vant til det meste, men dette er en av de tingene jeg ikke vil bli vant til.

Jeg tror jeg bare bekymret meg for mye. At jeg var for nervøs helt uten grunn. Kanskje burde jeg ha sagt noe på forhånd, ryddet opp. Kanskje burde jeg innse at måten jeg tenker på ikke er helt god, selv om noen tydeligvis mener at det er en grunn til det. Men hvordan forteller man noen at man er sliten, at man har vondt? Hvor begynner man hvis man skal fortelle om marerittene hver natt den siste uka? Jeg lot være og tenkte at det kom til å gå over.

Jeg var så sliten at jeg gråt så fort jeg måtte gjøre noe som ikke var livsnødvendig. Jeg dro på jobb, kom hjem, lagde middag, stirret ut av vinduet. Bare det å vaske klær var for mye. Kanskje var det bare mangelen på søvn, eller det at jeg lett bekymrer meg for andre. Jeg vil at andre skal ha det bra. Hele tiden. Det er greit om jeg har en dårlig dag, for det er jeg vant til. Shit happens. Men jeg liker å se andre smile. Kanskje var det bare det.

Jeg tror jeg har rett. Denne gangen. Etter to uker har jeg ikke lengre mareritt hver natt. Kanskje kan to dager med fyll forklare det, eller det at jeg sov på et gulv, mellom noen stoler og halvveis under et bord. Jeg har vondt overalt, men smiler allikevel. Alle hadde det bra. Det var klemmer, fine ord, latter og smil lang vei. Det var grilling i regnet og diskusjoner du ikke trodde kunne finne sted. Kanskje trengte jeg bare en sånn helg.

Endelig er sommeren tilbake i denne byen. Jeg sitter midt på gulvet i den fine leiligheten min og spiser kroneis med jordbær. Pappeskene står stablet oppå hverandre mot veggen, klærne mine ligger allerede pent brettet i skapet. På toppen av kjøleskapet står fire telys, et glass jeg stjal fra et utested og en veldig liten flaske med malibu jeg kjøpte i Sverige. Jeg skrur ikke på tv-en når jeg kommer hjem dagen etter. Ei heller skrur jeg på radioen. Det er stille og jeg liker det sånn. For første gang er det helt stille.

Det er rart hvordan de fine tingene skjer når man minst venter det. Plutselig har jeg planer for hele helgen. Jeg går på kino med en venn jeg ikke har sett på lenge, jeg lager grillspyd med kylling, løk og brokkoli, griller under en paraply sammen med to fine jenter, klapper en veldig søt pusekatt, kjører til ikea etter jobb og spiser to minipølser og eplekake med softis. De er alltid der. De stiller opp når jeg trenger flyttehjelp, de blir gjerne med på tur og de passer på at jeg har en pute å klemme på når vi ser skumle filmer.

En venn av meg sier han venter på at drømmejenta skal finne ham. Jeg har aldri vært helt enig i det utsagnet og har alltid sagt at han ikke bare kan sitte stille og vente. Men kanskje er det sånn at man finner noen når man ikke leter. At man finner noen å være glad i først når man slapper av og tar det med ro. At det skjer når du minst venter det. For plutselig har jeg høye telefonregninger igjen. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil. Og jeg smiler når jeg våkner og tenker at ingenting kan gå feil nå.

Det er mye fint som skjer uten at man helt tenker over det. Kanskje man skulle slutte å bekymre seg så mye. Sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Jeg har en fin sommerjobb med gutter som baker verdens beste brownies. Det er gutter som synger til kjente sanger fra barne-tv, gutter som gjør det de skal gjøre, gutter som gjør noe helt annet enn det de får betalt for. Det er mange smil, mye latter, og det beste er at jeg får en klem når jeg kommer og en klem rett før jeg går.

Så er det disse tingene man blir overrasket av. Som lyn fra klar himmel. De tingene som på magisk vis løser alle problemer i løpet av to sekunder. Det er en sånn overraskelse som får meg til å skjelve av glede. Og i noen timer vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg sitter bare der på stolen min og smiler. Jeg ringer mamma, pappa og den søte gutten. Jeg sender meldinger til fine folk i Oslo. For jeg har nettopp blitt en liten del av noe større. Det har jenta med polaroidbildene også. Noe fint og bra. Noe som skal forandre verden en dag.

Noen ganger vet man ikke alltid hvordan man skal begynne. Det blir gjerne sånn etter en lang pause. Det blir som å møte noen man ikke har sett på veldig lenge, men som man kanskje ikke har så mye til felles med. Man leter etter de riktige ordene, de riktige tingene å si. Det blir overfladisk og kort, men allikevel fint. Og kanskje bruker man resten av dagen på å tenke på hva man kunne ha sagt istedenfor, hva man kunne ha spurt om eller fortalt.

Kanskje trenger jeg ikke begynne et sted, men bare hoppe rett ut i det. Kanskje trenger jeg ikke fortelle om absolutt alt som har skjedd, men bare nevne det fine. Da kan jeg i det minste fortelle at jeg hadde åtte liljer i vinduskarmen. De levde i én uke. Nå har jeg bare det fine kortet igjen. Tre setninger skrevet på en datamaskin, printet ut og limt på et kort. Da kan jeg fortelle om jentekvelder, drinker og fine kjoler. Eller om engangsgrill, tepper og regn.

Kanskje er det greit å få sagt det som det er. Bare si det rett ut og bli ferdig med det. Si at jeg på et tidspunkt var tom for ord. Eller kanskje var det bare slik at jeg ikke hadde gitt meg selv tid til å tenke. Det er ikke alltid så lett når verden plutselig blir snudd på hodet. Men sommeren så langt har blitt noe helt annet enn hva jeg hadde forestilt meg. Og det på en god måte. Det har allerede vært fine kvelder, lange netter og mange smil.

Noen ganger vet man ikke alltid hvordan man skal avslutte. Kanskje fordi man egentlig har veldig mye mer å si, men ikke vet hvor mye alle de andre egentlig vil høre. Det blir som når man må si hadet, selv om man egentlig ikke vil. Det blir som å lete etter de riktige ordene, de riktige tingene å si, for å trøste ei venninne. Og kanskje bruker man resten av dagen på å tenke på hvordan man kunne ha sagt alt det man ville si på en annen måte.

Jeg er flink. På bare noen dager har antall ganger jeg mumler et banneord gått ned, og antall ganger jeg mumler hurra gått opp. På to dager spiser jeg en pakke med kjeks og drikker to flasker vann. Neste uke skal jeg definitivt kjøpe en annen type kjeks, for den jeg nettopp spiste blir ikke så god når man kommer til den fjerde, femte og sjette kjeksen. Jeg teller antall fliser på gulvet på toalettet og legger merke til at universitetet visstnok har stuepike.

Sola skinner inn gjennom de store vinduene og man skulle tro at hele bygget egentlig er et veldig stort drivhus. Enda godt klimaanlegget der hvor jeg sitter funker, selv om man lett kan tro det ligger småmynter i rørene. Jeg lener meg tilbake på stolen og tenker på deg. Og jeg tar meg selv i å lure på hva du vil synes om kjolen jeg har kjøpt. Jeg tenker at det blir fint på en varm sommerdag. Biltur, søt kjole, nakne ben og skogsvei. Det hadde vært herlig.

For andre dag på rad har jeg behov for den store, gule boken. Jeg har ikke orket å ta den med enda, og det bare fordi den veier et tonn og litt til. Og fordi den ikke får plass i sekken min. Men jeg gjør det jeg får til, lærer noe nytt og setter to streker under svaret. Det er litt over tre uker igjen, og jeg tror det går bra. Selv om sola plutselig forsvinner bak skyene og jeg til tider drømmer mer enn å lese, så tror jeg det går bra.

På vei hjem hører jeg på den sammen sangen som jeg hørte på da jeg gikk til skolen, den samme sangen som jeg hørte på da jeg hadde en liten pause, den samme sangen som da jeg kjøpte lunsj. Den er fin, selv om den får meg til å tenke på deg. Jeg liker våren og alt det som følger med. Og når jeg har lest i flere timer enn dagen før, når jeg har spist flere kjeks enn dagen før og brukt flere minutter enn dagen før på å tenke på deg, ja, da går jeg hjem, kryper under dyna med den gode følelsen i magen, legger hodet på puta og smiler for meg selv.

Jeg lager matpakke for første gang på lenge, og fingrene mine lukter honningmelon når jeg er ferdig. Jeg leser i seks timer og er nesten litt stolt av meg selv. Jeg har notatbøker med ruter og et rosa kompendium. Det kommer til å gå bra denne gangen. Litt senere går jeg en tur i regnet, kjøper en bok jeg ikke har tid til å lese, handler for en venn som sitter fast på lesesalen og hører på fine sanger.

Jeg besøker ei venninne som har ignorert hele verden i en uke. Hun er lei seg og sier unnskyld, for hun vet hva som skjedde sist. Men det ordner seg alltid. Vi ser dårlige serier på tv, spiser sjokoladekjeks og snakker om ønsker og drømmer. Og jeg lurer på om man trenger mer enn det å bare ha det bra. For de har det jo bra sammen, men hun sier at det er noe som mangler. Er det nok å ha det bra?

Hun lurer på hva jeg vil gjøre når jeg er ferdig med studiene. Jeg har tenkt på det, men det er jo en stund til. Man vet aldri hva som kan skje. Jeg har tenkt på å flytte, jeg har tenkt på jobb i utlandet, jeg har tenkt på Mr. Right. Og når sant skal sies kunne jeg gitt opp en del for den rette, og fortsatt vært lykkelig. Kanskje fordi jeg er hun som har det bra, hun som er lykkelig, så lenge han smiler.

Hun sier at det føles som om de allerede er gift, og det var ikke det hun hadde tenkt seg. De elsker hverandre, det ser vi alle, men det er visst ikke nok. Love is not always enough, sier jenta i serien. Holder det med en ring på fingeren og et gitt antall år på baken? Blir alt bra da? Kanskje trenger man noe mer enn bra. Jeg vil i alle fall ha noe mer enn bra. Det er det jeg ønsker meg mest.